Livet trenger ingen liste ...

Jeg er listeekspert. Selverklært.
Opp gjennom livet har jeg brukt store deler av regnskogen. Jeg har laget lister for hva jeg skal gjøre i dag og i år. Lister for hvordan jeg skal bli tynn, bli sprek, bli rik. Lister over bekymringer, og over de få tingene som har vært verdt mine bekymringer.

Åpenbart er jeg ingen listeekspert, jeg er hverken sprek, tynn eller rik. Og åpner du skapene mine er det ikke tellekanter som treffer deg men det siste jeg bokstavelig talt  stappet inn.

Årene med lister har gått, og det som har formet meg er ikke listene men livet. Livet har gitt meg bøttevis av klemmer, et par klor og noen litt kraftigere ørefiker. Og sist men ikke minst, har årene formet den siste listen jeg tenker å lage:
*Lev!

Jeg, superkvinnen, eller ...

Noen ganger bare er hverdagen den samme. Andre ganger skjer det endringer, som en ny venn eller et nytt arbeidssted. Og av og til endevendes verden fullstendig på et eneste sekund. Der er jeg ...

Jeg, superkvinnen! I et totalt hverdagskaos med full jobb, alene med tre barn, med frivillige verv og møter her og der. Jeg, superkvinnen! Som ofte var så sliten at jeg ikke så neste dag, men som allikevel klarte også den med glans. Jeg, superkvinnen! Som svarte ja, og tenkte etterpå.

For få uker siden var jeg fortsatt henne, jeg hadde laget julemiddag kvelden før og familielunsj på formiddagen. Hadde kost meg og skravlet med mine nærmeste i timesvis. Så gikk jeg noen få meter, satte meg ned og fikk livet brått endret. Jeg visste det riktignok ikke enda, men på det sekundet endret mye seg for meg.

Da hverdagen kom var jeg fortsatt på samme sted, tilnærmet følelsesløs fra livet og ned. Men fortsatt ved godt mot der jeg troppet opp på jobb, på det som skulle vise seg å bli den siste arbeidsdagen på en liten stund ...

Mange undersøkelser "rikere" og med mange store utfordringer overvunnet, sitter jeg 24 timer senere ovenfor en lege. Alene, på et temmelig trist rom. Han er alvorlig, han snakker om en svart flekk i ryggraden min og "mange endringer" i hodet. Jeg sendes på nye undersøkelser, jeg gråter bittelitt, men jeg retter ryggen som superkvinner gjør. Jeg ufarliggjør det til ungene, jeg er oppmuntrende til omverdenen, og jeg retter ryggen som aldri før. For ingenting kan knekke meg, og det kunne vært så innmari mye verre enn "bare" ms.

Jeg retter fortsatt ryggen. Men den knekker litt oftere enn før. For jeg vil så mye, men jeg klarer så lite. Så ufattelig lite.

Og jeg ønsker så gjerne, og jeg strever så veldig. For "alle" andre med min diagnose klarer seg jo så fint.  Og alle kjenner noen som alltid føler seg fantastiske, som jobber dobbelt, som sprudler og løper.

Så sitter jeg der da, med mange relativt gode dager, men noen smådårlige dager, og noen dager der ingenting virker. Og jeg lurer på, om ikke superkvinnen egentlig er meg allikevel. Om ikke superkvinnen er hun som både står oppreist i 18 timer, men også hun som enkelte dager ikke klarer å stå. Men som allikevel står i det!

Fri for både idyll, og oppdateringer ...

Jeg var så heldig å bli minnet om at jeg "eier" en blogg.  En ganske stillestående sak riktignok. En lett kjedelig sak. En ærlig en. Noen ganger litt morsom, for meg. Noen ganger litt depressiv... Men i aller høyeste grad moden for en oppdatering.

Vi har også modnet. Det går ikke like ofte noen kuler varmt, og de små har vokst fra nattasanger. Tidvis tror jeg de har vokst fra den nesegruse beundringen av sin mor også. Men vi ER, og vi er fortsatt en firkløver. Vi mangler en god del på å havne i et interiørmagasin og vi kan fortsatt finne på å rope. Alle fire.

Noen ganger er jeg så sliten at jeg ikke aner hvordan jeg skal få vasket matbokser til neste dag, og noen ganger er jeg så full av energi at jeg danser mens jeg lager middag. Dansingen min er i grunn like dårlig som sangstemmen, så jeg er litt usikker på hvilken tilstand som egentlig er best for resten av huset ...

Vi er solskinn, og vi er torden! Men, vi er aldri midt på, og i følelseslandet "ingenting" ...

Hver slutt er en ny begynnelse ...

Jeg har ferie, faktisk skikkelig, skikkelig, skikkelig ferie.

Sannsynligvis både mer og latere ferie enn jeg noensinne har hatt, Og jeg gleder meg til den skal ta slutt. Jeg gleder meg til ferien skal ta helt slutt, og jeg endelig kan starte i den nye jobben min .Men aller først gleder jeg meg til at denne ferien tar slutt, til jentene sin pappaferie tar slutt.

De koser seg, så masse at de nok ikke har tid til å savne meg, og de har deilige late dager med en pappa som ikke alltid får vært der i hverdagslivet deres. Og det unner jeg dem, alle fire, med absolutt hele mammahjertet mitt, jeg unner dem disse deilige magiske dagene som jeg så ofte får delt med dem, alle de øyeblikkene som pappaen helt sikkert ofte har vondt i magen for at han ikke får delt.

Men jeg gleder meg, med absolutt alle fiber i hele meg, jeg gleder meg fra innerst til ytterst, til å se dem, til å holde dem, til å gråtkvalt hviske dem hvor uendelig viktige de er i mitt liv.

Jeg tror jeg hadde glemt det litt, sånn rett før de dro. 

Nøyaktig akkurat hvor uerstattelig viktige de er for hvert eneste sekund av mitt liv. Jo, når jeg kjenner etter så er det sånn, jeg glemte det litt, midt i bekymringene for en pengeløs sommer, midt i kranglingen med de prepubertale store og midt i løsrivingen til minstemor.  Jeg visste det jo, og jeg fortalte dem det mange ganger hver eneste dag, at jeg er rik, at det var flaks for meg at akkurat de tre fineste menneskene i hele verden deler livet sitt med meg. Jeg er heldig, som får følge de aller fineste jeg vet gjennom stort og smått, gjennom godt og vondt. Jeg sa det, og jeg tenkte det, men samtidig var jeg så sliten, så sliten at jeg egentlig hadde glemt hvor uendelig stort det er. Hvor uendelig store de er.

Jeg har ferie, og jeg er helt alene i min lille verden. Det er ingen som roper på meg, det er ingen som strør leker overalt og når det er kvelden er det ingen som klemmer meg og gleder seg til å se meg neste morgen.

Jeg ser klarere nå, tror jeg. Jeg ser at der jeg før sto i en hverdag fullt av kaos, en kropp som var sliten fra innerst til ytterst, der sto jeg egentlig litt å ventet på neste katastrofe som skulle skje. Når hverdagen tar meg igjen om bare noen små dager skal jeg tviholde litt på denne følelsen, jeg skal huske å favne øyeblikket mer enn jeg bekymrer meg for neste øyeblikk. Og jeg skal definitivt huske å ikke rope! Jeg skal huske det, minst det første døgnet vi har sammen. Også glemmer jeg det nok, igjen.  Men da skal jeg huske å ta frem en og annen hendelse som minner meg på hvor store de er,  jeg har lagret dem nå, jeg har minnet fullt av gode, rike episoder fra de siste åtte årene. Og når hverdagen butter, når kaoset tar meg, da skal jeg huske å plukke dem frem. De tingene som minner meg på at barna mine er større enn meg. De minnene som får meg til å innse at de er fulle av betingelsesløs kjærlighet, proppet av kunnskap og så uendelig mye rausere og større enn både meg og livet.

Jeg skal huske den illsinte lille treåringen min, som inderlig fortvilet i høy feber fikk en stikkpille. Den såre, slitne lille treåringen som trakk seg vekk fra meg og fiklet med noen klosser mens hun gråt sårt og hikstet «nå er jeg ikke vennen din mer mamma, jeg er bare pappa sin venn». Den lille fortvilte kroppen, som tok en hikstepause, bygget litt med klossene sine, før hun litt sammenbitt sa «men jeg ER glad i deg mamma». Jeg skal huske henne når jeg står der med den ganske store illsinte åtteåringen min, som  føler at verden raser rundt henne, jeg skal huske henne når hun skriker stygge ord til meg. For inni den store lille kroppen så bor det største i livet, ett menneske som er større enn meg og definitivt større enn livet. 

Mannen i min søndag ...

Når verden revner, når bakken rister, når alt det som til vanlig er stort inne i meg blir skjelvende og bittebittelite. Da er han der ...

Han kan være langt unna, fåmælt i telefonen der han egentlig er travelt opptatt med noe helt annet, men han er der og bakken stilner.

Han kan være tett ved, tilstedværende med hele seg, og alle de små tingene vokser seg igjen stort og helt.

Han er snill og lojal til den ytterste grensen. Han har bustete hår, snål humor og dårlig tid. Men, -han er det absolutt fineste jeg vet, og han er der alltid når det er tvingende nødvendig at han er akkurat det.

Når optimisten i meg er fullstendig forsvunnet, og realisten ikke engang våger å titte frem, så finner han meg alltid frem igjen.

Jeg eier fortsatt ikke idyll, har enda ikke fått særlig hvite vegger. Men jeg fant mannen i min søndag, han rørte ved steder i hjertet mitt som aldri hadde vært rørt. Vel, rent teknisk mistet jeg han igjen ett sted på veien, han som er mannen i mitt liv.

Men han løfter meg opp når jeg trenger å løftes, holder meg forsiktig nede når jeg trenger å boltes. Og han er den eneste i verden som ved bare å være seg selv gjør meg hel og fin.

Han er kanskje ikke egentlig min. Men min verden kjennes god, fordi han er finere enn alle andre og min verden er klissete fordi han finnes.

Mannen i min søndag ...
Mannen i mitt liv ...

Ordtak som faktisk har rot i virkeligheten ...

Jeg er tonedøv, virkelig, virkelig tonedøv, om jeg synger "Bæ bæ lille lam" så er det allikevel komplett umulig å gjenkjenne melodien. Allikevel lever jeg etter utsagnet "Skogen ville være uendelig stille om det bare var de beste fuglene som sang", og synger høyt og uklart til stadighet.

Som tidligere innlegg viser synger vi nattasanger, og dagens episode utspant seg altså under en slik seanse. Jeg sang "Blinke, blinke stjernelill", skjærende falskt, mens jeg lå ved siden av minstemor i senga. Hun snur seg til meg med tindrende barneøyne og sier "Du er så flink mamma, du synger så fint"

Jeg kan herved bevise at kjærligheten gjør døv, og dermed helt sikkert blind også!

Hvor er du?

Du som kan stryke meg på kinnet og si at jeg er fin.
Du som kan pakke dyna over meg i sofaen mens du forsvinner ut døra for å hente mat til meg.
Du som kan holde meg med selskap uten å kreve underholdning.
Du som er mannen i min søndag, hvor er du?




En ny søndag, en ny anledning til å skifte bloggadresse til noe i retning av "fri for opitimisme og sprudlende humør" ...

Jeg, superkvinnen!

I løpet av ettermiddagen har jeg vært renholdsassistent, vaskeriansatt, barnepike, følgebil, kokk, servitør, leksehjelper, trener, tannlege, sykepleier, frisør, sjelesørger, bokbinder, massør, skuespiller og komiker.

Ja, rett og slett rene superkvinnen!

Ikke bare finnes vi, men vi er mange, og vi virker stort sett i det stille, så jeg tar på meg den ydmyke rollen å applaudere oss alle i kveld, verden ville vært ett langt tristere sted uten vår evigvarende omsorg og arbeidslyst ;)

.

Helt om natten ...

Sent i seng (eller tidlig er vel rett benevnelse når man legger seg sånn omtrent på den tiden man pleier å stå opp), og allikevel tidlig våken. Tre propeller hjemme og full fres hele ettermiddagen, gir deg god anledning til å kjenne på at alderen tynger og at nachspillformen ikke nødvendigvis er så god som i de harde gamle dager.

Fordelen er at man må fokusere det lille som er av energi  på å overleve dagen, og ikke rekker å kjenne på at det er søndag. Vel, ihvertfall rekker man ikke å kjenne på det før ungene er lagt, huset fortsatt er ett katastrofeområde, og når da en svak følelse av ensomhet (som lett kan dyrkes stor til vanlig) sniker seg på så er du for sliten til å orke å reflektere over noe som helst.

I tillegg reddes du midt i den store mammakollapsen av våkne barn; når Øversteetasje trenger massasje på en forslått rygg,  samtidig som Frøkentoårsådethøresihelenabolaget er dødtørst (og kun kan drikke vann av "dojaåbUtsfjaska", som tilfeldigvis er forsvunnet for øyeblikket) og Eldste våkner av mareritt, da er dagen gjort komplett.

Jeg noterer for meg selv: "Helt om natten=helt om natten", men har helt sikkert glemt det igjen til nesten dykk i rødvinen ...

Jeg elsker dama, stemmen, og at låten/teksten uten å være hverken klisseklassete elle sutrete går meg rett i hjertet!

Throw your soul through every open door
Count your blessings to find what you look for
Turn my sorrow into treasured gold
You pay me back in kind and reap just what you sow