Når verden revner, når bakken rister, når alt det som til vanlig er stort inne i meg blir skjelvende og bittebittelite. Da er han der ...
Han kan være langt unna, fåmælt i telefonen der han egentlig er travelt opptatt med noe helt annet, men han er der og bakken stilner.
Han kan være tett ved, tilstedværende med hele seg, og alle de små tingene vokser seg igjen stort og helt.
Han er snill og lojal til den ytterste grensen. Han har bustete hår, snål humor og dårlig tid. Men, -han er det absolutt fineste jeg vet, og han er der alltid når det er tvingende nødvendig at han er akkurat det.
Når optimisten i meg er fullstendig forsvunnet, og realisten ikke engang våger å titte frem, så finner han meg alltid frem igjen.
Jeg eier fortsatt ikke idyll, har enda ikke fått særlig hvite vegger. Men jeg fant mannen i min søndag, han rørte ved steder i hjertet mitt som aldri hadde vært rørt. Vel, rent teknisk mistet jeg han igjen ett sted på veien, han som er mannen i mitt liv.
Men han løfter meg opp når jeg trenger å løftes, holder meg forsiktig nede når jeg trenger å boltes. Og han er den eneste i verden som ved bare å være seg selv gjør meg hel og fin.
Han er kanskje ikke egentlig min. Men min verden kjennes god, fordi han er finere enn alle andre og min verden er klissete fordi han finnes.
Mannen i min søndag ...
Mannen i mitt liv ...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar