Det var en gang ett barn ...

-Navn,nummer,termindato,kom så fort du kan!
Det stakk i meg,den første lille bit av engstelse.

Ropte på steinar,vi må dra, det tok evigheter før han kom.
Men jeg var ikke redd,var jo hos legen i går,alt var bra.
-Det gjør vel ikke noe om hun er litt stille?
-Klart det gjør noe om babyen er død!

Så kanskje jeg visste det alt da,visste at babyen var borte,at ingenting mer var det samme.
Inn på føden,navn,helsekort,og jeg tror jeg var glad.
Kan ikke huske at jeg var redd,jeg måtte bare tisse jeg.
Men jordmor hadde det visst travelt,jeg fikk ikke gå på do.
Inn på rommet,opp på benken.
Tror ikke jeg var redd,men stirret i veggen,som jeg hadde gjort på hver ultralyd.
Alt jeg tenkte på var at jeg måtte tisse.
Legen stirret på skjermen,helt stille..
-Ring på en annen lege!
-Det er vel ingen vits..
Syntes det tok lang tid før han kom,men det tok nok bare ett par minutter.
I mellomtiden så jeg på barnet vårt,barnet som var borte.
Legen pekte: hode,ryggrad,hjerte.
-Det slår ikke sa jeg..
..kald,tom,men ikke trist..
Steinar gråt.
Jeg måtte bare tisse jeg.
Legen kom: - jeg finner ingen hjertelyd.
Men det visste jeg jo,hadde sett det selv.
-Går det bra med deg? sa jordmor
Selvsagt gikk det bra med meg,kunne jeg bare få tisse.
Men,kunne de passe på Steinar?
Han gråt,de måtte da se at han hadde det vondt?
De lot oss være litt alene.
Og først da jeg hadde vært på do,og så at Steinar gråt,først da ble det sant for meg.
-Vi kan prøve igjen sa jeg,og gråten tok meg med det samme.
Prøve igjen? Da var ikke vår lille Tirill mer..
Min lille jente.. en engel.. død..
Ringte foreldrene våre.
-Hva skjer nå,sa mor,men jeg hadde ingen svar.
Visste ikke i det hele tatt om noe hadde blitt sagt.
Inn på ett rom,de hadde satt inn seng til Steinar og.
Det gjorde faktisk litt godt,de forsto at vi var to.
Jordmor snakket: fødsel-stikkpille-3 timer-fødsel-stikkpille-3 timer-ett døgn- i morgen-fødsel.
Jeg gråt og nikket,gråt og nikket,gråt og nikket.
Legen snakket: fødsel-stikkpille-3 timer-fødsel-stikkpille-3 timer-ett døgn- i morgen-fødsel.
Jeg gråt og nikket,gråt og nikket,gråt og nikket.
De sa det samme igjen og igjen.. Jeg syntes de var ekle!
Plukk nå den ungen ut da!
Hun er jo ikke mer..
-Jeg vil hjem til mor!
Jeg sa det igjen og igjen,som ett mantra; -Jeg vil hjem til mor!
De snakket og snakket,tok prøver og endelig fikk vi dra.

Hjem til mor og far.
Hjem til kurven i gangen.
Hjem til vogna på det gamle rommet mitt.
Hjem til vogga i stua.
Hjem til dem som ventet på sitt første barnebarn.
Og fortsatt hadde jeg ikke tenkt..
Forsto jeg ingenting,eller hadde jeg kanskje visst?
Tok tabletten de sendte med meg,like våken var jeg..
Gråt,dusjet,gråt,dusjet,gråt,dusjet
Jeg følte meg grå,men var nok fortsatt mer redd enn trist.

Endelig morgen!
Første pille ble satt,og jeg pustet litt ut,vi var i det minste i gang!
Vi lå å leste,prøvde å sove,gråt mye,snakket mye og prøvde å le littt.
Jeg var trist,fryktelig trist,men kjente ikke den altoppslukende tristheten jeg fryktet at ville komme.
Fin fremgang..
Hvordan kunne de si det,jenta vår var død,det fantes ingenting som fortjente betegnelsen fint nå.
3 timer,ny pille.
Jeg blødde,det var visst også fint.
Hadde de ikke forstått det tro,at ingenting var fint?
halvannen time,jeg orket ikke mer smerte.
Epidural ble satt,anestesilegen ga meg en klem og det var SÅ godt.
Vaktskifte,de tok vannet,dette går bra.
Bra? Jeg visste jo at fra nå ville ingenting bli bra.
Timene gikk fort,snart kom babyen..
Det lille nurket,slik som vi hadde gledet oss.
Men ikke på denne måten,det var ikke sånn det skulle bli.
Jeg ville ikke trykke,så jeg sa ikke fra til jordmor først.
Men det kom jo selvsagt igjen,hardere og hardere..
Jeg ville ikke trykke!
Ville ikke se henne!
Hvorfor var hun død?
Kunne man se hvorfor hun var død?
Tenk hvis hun var ekkel?
Men naturen gikk jo sin gang,trykke måtte jeg..
3 trykk,så var hun der..
så liten..
så pen..
men så uendelig ugjenkallelig død..
Tårene silte,men nå fordi hun var så fantastisk pen.
Steinar holdt henne,bittelillebabyen vår,tett tett.
Jeg kunne ikke se meg mett på dem,min familie!

Det er muligens ikke det faktiske hendelsesforløpet,men det er min erindring.
Av hvordan vi mistet og fikk Tirill.
Eller hvordan vi fikk og mistet Tirill.

Det døgnet trodde jeg at var slutten på denne historien,legg det bak deg og gå videre.Men nøyaktig 20.25 den 25 mars i 2004 forsto jeg,at dette var ingen ende,det var bare begynnelsen på en lang vei.
Den veien som kalles livet.

Hun er vår datter,hun var alle våre drømmer og håp.

Jeg trodde veien tilbake til den jeg var skulle bli kort.
Lite visste jeg om alle humper i veien.
Og det at jeg aldri mer skulle bli den samme,nå var jeg mor.
En barnløs mor.

Dagene gikk..
Den ubeskrivelige følelsen når jeg våknet og kjente at denne gangen kom jeg ikke til å sovne igjen.
Tårene som rant før jeg våknet,sekundet det tok før jeg forsto hva som hadde skjedd
De uendelige timene før jeg kunne sovne igjen,"glemme" for en liten stund.
Aldri hadde jeg kunnet sette meg inn i sorgen over ett barn,men har du mistet vil du aldri glemme. Sårheten,smerten,rastløsheten..

Folk gjorde så mye rart,klamret seg til meg og gråt.
Hvorfor til meg? Jeg hadde mer enn nok med å stå på mine egne ben.
Lange forklaringer om deres reaksjon. Jeg hadde nok med å takle min sorg jeg.
Hva vi burde gjøre,ikke gjøre,hva andre hadde gjort.
Det var min sorg,mitt barn,
først måtte jeg lære å takle meg selv.
Først måtte jeg og steinar legge planer.
Først måtte jeg vite hvem vi nå var.

Dagene gikk,og dagene kom..

Så var begravelsen der..
Den dagen jeg visste ville bli den vondeste i mitt liv.
Som opprant med strålende solskinn,akkurat som alle de vårdager jeg stolt og lykkelig skulle gå på trilletur.
Og det var så fælt,hvordan solen skinte,
og samtidig så flott at den gjorde det for den lille jenta vår.
Først var det oss tre,de eneste som telte i min verden,Tirill,Steinar og miriam.
Vår lille familie,sammen nå og inn i evigheten.
Så var tiden kommet,begravelsen-sermonien..
Den velsignede presten,som ga oss den avslutningen vi trengte,vår avslutning.
Han snakket til oss,han snakket for oss,og han gråt.
Det ble akkurat så vakkert,akkurat så trist og akkurat så slutten som vi ønsket.

De uendelige minuttene utenfor kapellet..
Jeg nesten løp inn i bilen,orket ikke tårene deres,orket ikke blikkene.
Fin tale sa jeg i bilen.
Fin tale.
Han var flink.
Det var fint.
Sant det var fint?

Vi fulgte kista,det skrek i meg.
Hun kunne ikke være der.
Tok på magen min,nesten borte.
Så var det sånn,hun lå der.
Vi la henne der.
Hvordan kunne vi?
Hvordan kunne jeg la henne dø?

Ett hull..
Ikke ett stort ett..
Ett lite hull..
To planker..
Altfor mye jord,til ett altfor lite hull..

Bare gå!!
Vi sa jo vi ville være alene.
Bare gå!!

Hvorfor måtte jeg kjempe sånn?
Hvorfor kunne de ikke bare lytte?
Jeg brukte en mengde energi,stålsatte meg,de visste vel ikke bedre..

prat,prat,prat..

Endelig stille,de var borte..
Nå var min energi min,kun til mitt bruk.
Ingen kommentarer å bite i meg.
Ingen klemmer å stålsette seg for.
Ingen blikk å møte.

Og det var så tomt..
Ett stort gapende hull..


For hver dag ble magen mindre.
Hennes hus,hennes mage.
Og jeg skrek!
Men ingen kunne høre det,og ute kunne ingen se det..

Jeg skulle gitt mye,for ett blikk,ett spinkelt skrik..

Det var godt det skjedde nå sa de.
Tilgi dem,de visste ikke bedre.
De har aldri satt ett dødt barn til verden.
De er ingen mor uten barn.
Og må de aldri oppleve en altoppslukende smerte som denne.

Jeg forsto dem,men skjønte ikke hvorfor de ikke tidde.
Deres ord ga meg ingen trøst,for De visste ikke.
De følte ikke.
Og deres liv gikk videre som før..

Jeg brukte mye tid på å si det de ville høre.
Ja,vi er unge.
Joda,jeg har det bra.
Selvsagt går livet videre.
Folk har det verre enn meg.

Jeg brukte mange ord,mange timer,og stumme tårer.
Og jeg skrek,men ingen kunne se det!

Aldri skulle jeg henge meg opp i sorgen..
For det fortalte de timer etter at min datter var død.
Og jeg hadde tenkt meg videre, men ikke akkurat da,
akkurat de dagene ville jeg henge meg opp i sorgen.
Jeg ville synes synd på meg selv.
Men jeg gjorde det ikke,ikke slik jeg ville.
For jeg måtte gå videre,og alle kjente noen som hadde opplevd noe verre enn meg..

Bare lytt!!
Nikk,smil,stryk meg på kinnet.
Men ikke si noe!
Nesten alt de sa skjærte seg inni meg,lagde dype spor.
Og smerten ble bare større.

Det er vår datter,vår sorg.
men ingen så det,for alle kjente de noen som kjente noen,
og hvis vi bare..

Så gjorde jeg som alle "bare" hadde gjort før meg da.
Jeg gjorde alt det riktige.
Men det var ikke det jeg trengte,
Jeg trengte å være meg,finne min sti.

Det er vanlig sa Steinars lege,det er vanlig at barn dør i mors liv..

Så gikk jeg rundt,som ett åpent sår,og prøvde å skjule det.
For det var visst både vanlig og godt at det skjedde nå.

Men alt de sa gjorde sorgen verre.
Alt de sa var at mitt barns liv var ikke.
At uten å ha trukket pusten var hun intet verdt.

Men hun er mitt barn!
Hun var meg,og hun var Steinar!
men mest av alt var hun sin egen selv!

Så ble bestefar syk,vi våket over ham.
Jeg satt der morgen,middag,kveld og natt.
Og jeg var sliten i hver eneste celle.
men jeg kunne ikke bare la ham gå.
Jeg fikk aldri sagt farvel til babyen min,
jeg måtte si det dobbelt nå.
Så gikk han.. for å møte Tirill..
Stelle,mate,klemme,og gi henne alt jeg ikke fikk gjort.

Det kjentes som jeg aldri skulle bli ferdig.
Aldri møte noe godt på min vei,
som jeg lengtet etter lykke.
En boblende følelse i kroppen,
smilet som ikke kan stoppes.
Med det var ikke der.. jeg fant det ikke.

Jeg gikk,skritt for skritt..
Ikke fort,slettes ikke stødig,men jeg gikk.
Prøvde å gå min vei,men De pekte på en annen.
Jeg var så forvirret..

Og jeg var så tom.
Det eneste som fylte meg var smerte.
Og tårene var borte.

De sa det var sunt å komme videre,jobbe.
Men jeg sov ikke.
Kom meg nesten ikke inn i dusjen.
Hvordan skulle jeg kunne ta ansvar for andre?

De prøvde å være oppmuntrende.
-Jeg beundre dere. Så flinke dere er.
Flink? Vi har da ikke noe valg.
Ut og gå,opp og stå,jorda snurrer nemlig fortsatt..

Men dagene går,og smerten forandrer seg.
Jeg våkner ikke lenger av tårer som renner.
Jeg kjenner ikke lenger sparkene fra hun som ikke er.

Så våknet jeg en dag og innså,at bak den smerten jeg først kjente,
ligger en nesten verre smerte.
En smerte som ikke lenger synes i ansiktsdragene.
En smerte som ikke lenger skriker taust hvert våkne sekund.
Men som allikevel gnager meg bit for bit bort fra den jeg var.
Og jeg så,at det er ingen vei utenom, den jeg var vil jeg aldri bli.
Jeg er en annen ikke bare fordi jeg er en barnløs mor,
men jeg har kjent en smerte så stor,at selv når den mildner etser den meg.

For den mildner,jeg kjenner det uke for uke.
Den altoppslukende svartheten forsvinner,og syren blir igjen.
Den vil alltid ligge der,gnagende,ett feilskjær og den er rede til å blusse opp.






7 år.. og følelsene kan plukkes opp lett som bare det når jeg leser dagboknotatene mine.. luktene, tankene, smerten, tårene, redselen og tomrommet.. De er jo "borte", jeg lever vanlig, de dårlige dagene er veldig få, men disse dagene.. de får meg tilbake på null, slår bena under meg med større krefter enn jeg kan stå imot. Og alle gode forsetter om å bruke det livet har gitt meg til noe positivt, om å utvikle meg selv og mitt forhold til andre er som blåst vekk.. Jeg vil bare sove alt bort!