Jeg er listeekspert. Selverklært.
Opp gjennom livet har jeg brukt store deler av regnskogen. Jeg har laget lister for hva jeg skal gjøre i dag og i år. Lister for hvordan jeg skal bli tynn, bli sprek, bli rik. Lister over bekymringer, og over de få tingene som har vært verdt mine bekymringer.
Åpenbart er jeg ingen listeekspert, jeg er hverken sprek, tynn eller rik. Og åpner du skapene mine er det ikke tellekanter som treffer deg men det siste jeg bokstavelig talt stappet inn.
Årene med lister har gått, og det som har formet meg er ikke listene men livet. Livet har gitt meg bøttevis av klemmer, et par klor og noen litt kraftigere ørefiker. Og sist men ikke minst, har årene formet den siste listen jeg tenker å lage:
*Lev!
søndag 18. mars 2018
lørdag 3. mars 2018
Jeg, superkvinnen, eller ...
Noen ganger bare er hverdagen den samme. Andre ganger skjer det endringer, som en ny venn eller et nytt arbeidssted. Og av og til endevendes verden fullstendig på et eneste sekund. Der er jeg ...
Jeg, superkvinnen! I et totalt hverdagskaos med full jobb, alene med tre barn, med frivillige verv og møter her og der. Jeg, superkvinnen! Som ofte var så sliten at jeg ikke så neste dag, men som allikevel klarte også den med glans. Jeg, superkvinnen! Som svarte ja, og tenkte etterpå.
For få uker siden var jeg fortsatt henne, jeg hadde laget julemiddag kvelden før og familielunsj på formiddagen. Hadde kost meg og skravlet med mine nærmeste i timesvis. Så gikk jeg noen få meter, satte meg ned og fikk livet brått endret. Jeg visste det riktignok ikke enda, men på det sekundet endret mye seg for meg.
Da hverdagen kom var jeg fortsatt på samme sted, tilnærmet følelsesløs fra livet og ned. Men fortsatt ved godt mot der jeg troppet opp på jobb, på det som skulle vise seg å bli den siste arbeidsdagen på en liten stund ...
Mange undersøkelser "rikere" og med mange store utfordringer overvunnet, sitter jeg 24 timer senere ovenfor en lege. Alene, på et temmelig trist rom. Han er alvorlig, han snakker om en svart flekk i ryggraden min og "mange endringer" i hodet. Jeg sendes på nye undersøkelser, jeg gråter bittelitt, men jeg retter ryggen som superkvinner gjør. Jeg ufarliggjør det til ungene, jeg er oppmuntrende til omverdenen, og jeg retter ryggen som aldri før. For ingenting kan knekke meg, og det kunne vært så innmari mye verre enn "bare" ms.
Jeg retter fortsatt ryggen. Men den knekker litt oftere enn før. For jeg vil så mye, men jeg klarer så lite. Så ufattelig lite.
Og jeg ønsker så gjerne, og jeg strever så veldig. For "alle" andre med min diagnose klarer seg jo så fint. Og alle kjenner noen som alltid føler seg fantastiske, som jobber dobbelt, som sprudler og løper.
Så sitter jeg der da, med mange relativt gode dager, men noen smådårlige dager, og noen dager der ingenting virker. Og jeg lurer på, om ikke superkvinnen egentlig er meg allikevel. Om ikke superkvinnen er hun som både står oppreist i 18 timer, men også hun som enkelte dager ikke klarer å stå. Men som allikevel står i det!
Jeg, superkvinnen! I et totalt hverdagskaos med full jobb, alene med tre barn, med frivillige verv og møter her og der. Jeg, superkvinnen! Som ofte var så sliten at jeg ikke så neste dag, men som allikevel klarte også den med glans. Jeg, superkvinnen! Som svarte ja, og tenkte etterpå.
For få uker siden var jeg fortsatt henne, jeg hadde laget julemiddag kvelden før og familielunsj på formiddagen. Hadde kost meg og skravlet med mine nærmeste i timesvis. Så gikk jeg noen få meter, satte meg ned og fikk livet brått endret. Jeg visste det riktignok ikke enda, men på det sekundet endret mye seg for meg.
Da hverdagen kom var jeg fortsatt på samme sted, tilnærmet følelsesløs fra livet og ned. Men fortsatt ved godt mot der jeg troppet opp på jobb, på det som skulle vise seg å bli den siste arbeidsdagen på en liten stund ...
Mange undersøkelser "rikere" og med mange store utfordringer overvunnet, sitter jeg 24 timer senere ovenfor en lege. Alene, på et temmelig trist rom. Han er alvorlig, han snakker om en svart flekk i ryggraden min og "mange endringer" i hodet. Jeg sendes på nye undersøkelser, jeg gråter bittelitt, men jeg retter ryggen som superkvinner gjør. Jeg ufarliggjør det til ungene, jeg er oppmuntrende til omverdenen, og jeg retter ryggen som aldri før. For ingenting kan knekke meg, og det kunne vært så innmari mye verre enn "bare" ms.
Jeg retter fortsatt ryggen. Men den knekker litt oftere enn før. For jeg vil så mye, men jeg klarer så lite. Så ufattelig lite.
Og jeg ønsker så gjerne, og jeg strever så veldig. For "alle" andre med min diagnose klarer seg jo så fint. Og alle kjenner noen som alltid føler seg fantastiske, som jobber dobbelt, som sprudler og løper.
Så sitter jeg der da, med mange relativt gode dager, men noen smådårlige dager, og noen dager der ingenting virker. Og jeg lurer på, om ikke superkvinnen egentlig er meg allikevel. Om ikke superkvinnen er hun som både står oppreist i 18 timer, men også hun som enkelte dager ikke klarer å stå. Men som allikevel står i det!
Abonner på:
Innlegg (Atom)