Jeg har ferie, faktisk skikkelig,
skikkelig, skikkelig ferie.
Sannsynligvis både mer og latere
ferie enn jeg noensinne har hatt, Og jeg gleder meg til den skal ta slutt. Jeg
gleder meg til ferien skal ta helt slutt, og jeg endelig kan starte i den nye jobben
min .Men aller først gleder jeg meg til at denne ferien tar slutt, til jentene
sin pappaferie tar slutt.
De koser seg, så masse at de nok ikke har tid til å savne
meg, og de har deilige late dager med en pappa som ikke alltid får vært der i
hverdagslivet deres. Og det unner jeg dem, alle fire, med absolutt hele mammahjertet
mitt, jeg unner dem disse deilige magiske dagene som jeg så ofte får delt med
dem, alle de øyeblikkene som pappaen helt sikkert ofte har vondt i magen for at
han ikke får delt.
Men jeg gleder meg, med absolutt alle fiber i hele meg, jeg
gleder meg fra innerst til ytterst, til å se dem, til å holde dem, til å
gråtkvalt hviske dem hvor uendelig viktige de er i mitt liv.
Jeg tror jeg hadde glemt det litt, sånn rett før de dro.
Nøyaktig akkurat hvor uerstattelig viktige de er for hvert eneste sekund av
mitt liv. Jo, når jeg kjenner etter så er det sånn, jeg glemte det litt, midt i
bekymringene for en pengeløs sommer, midt i kranglingen med de prepubertale
store og midt i løsrivingen til minstemor. Jeg visste det jo, og jeg fortalte dem det
mange ganger hver eneste dag, at jeg er rik, at det var flaks for meg at
akkurat de tre fineste menneskene i hele verden deler livet sitt med meg. Jeg
er heldig, som får følge de aller fineste jeg vet gjennom stort og smått,
gjennom godt og vondt. Jeg sa det, og jeg tenkte det, men samtidig var jeg så
sliten, så sliten at jeg egentlig hadde glemt hvor uendelig stort det er. Hvor
uendelig store de er.
Jeg har ferie, og jeg er helt alene i min lille verden. Det
er ingen som roper på meg, det er ingen som strør leker overalt og når det er
kvelden er det ingen som klemmer meg og gleder seg til å se meg neste morgen.
Jeg ser klarere nå, tror jeg. Jeg ser at der jeg før sto i
en hverdag fullt av kaos, en kropp som var sliten fra innerst til ytterst, der
sto jeg egentlig litt å ventet på neste katastrofe som skulle skje. Når hverdagen
tar meg igjen om bare noen små dager skal jeg tviholde litt på denne følelsen, jeg
skal huske å favne øyeblikket mer enn jeg bekymrer meg for neste øyeblikk. Og
jeg skal definitivt huske å ikke rope! Jeg skal huske det, minst det første
døgnet vi har sammen. Også glemmer jeg det nok, igjen. Men da skal jeg huske å ta frem en og annen
hendelse som minner meg på hvor store de er, jeg har lagret dem nå, jeg har minnet fullt av
gode, rike episoder fra de siste åtte årene. Og når hverdagen butter, når
kaoset tar meg, da skal jeg huske å plukke dem frem. De tingene som minner meg
på at barna mine er større enn meg. De minnene som får meg til å innse at de er
fulle av betingelsesløs kjærlighet, proppet av kunnskap og så uendelig mye
rausere og større enn både meg og livet.
Jeg skal huske den illsinte lille treåringen min, som
inderlig fortvilet i høy feber fikk en stikkpille. Den såre, slitne lille
treåringen som trakk seg vekk fra meg og fiklet med noen klosser mens hun gråt
sårt og hikstet «nå er jeg ikke vennen din mer mamma, jeg er bare pappa sin
venn». Den lille fortvilte kroppen, som tok en hikstepause, bygget litt med
klossene sine, før hun litt sammenbitt sa «men jeg ER glad i deg mamma». Jeg
skal huske henne når jeg står der med den ganske store illsinte åtteåringen
min, som føler at verden raser rundt
henne, jeg skal huske henne når hun skriker stygge ord til meg. For inni den
store lille kroppen så bor det største i livet, ett menneske som er større enn
meg og definitivt større enn livet.
