Jeg er tonedøv, virkelig, virkelig tonedøv, om jeg synger "Bæ bæ lille lam" så er det allikevel komplett umulig å gjenkjenne melodien. Allikevel lever jeg etter utsagnet "Skogen ville være uendelig stille om det bare var de beste fuglene som sang", og synger høyt og uklart til stadighet.
Som tidligere innlegg viser synger vi nattasanger, og dagens episode utspant seg altså under en slik seanse. Jeg sang "Blinke, blinke stjernelill", skjærende falskt, mens jeg lå ved siden av minstemor i senga. Hun snur seg til meg med tindrende barneøyne og sier "Du er så flink mamma, du synger så fint"
Jeg kan herved bevise at kjærligheten gjør døv, og dermed helt sikkert blind også!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar