onsdag 24. juli 2013

Hver slutt er en ny begynnelse ...

Jeg har ferie, faktisk skikkelig, skikkelig, skikkelig ferie.

Sannsynligvis både mer og latere ferie enn jeg noensinne har hatt, Og jeg gleder meg til den skal ta slutt. Jeg gleder meg til ferien skal ta helt slutt, og jeg endelig kan starte i den nye jobben min .Men aller først gleder jeg meg til at denne ferien tar slutt, til jentene sin pappaferie tar slutt.

De koser seg, så masse at de nok ikke har tid til å savne meg, og de har deilige late dager med en pappa som ikke alltid får vært der i hverdagslivet deres. Og det unner jeg dem, alle fire, med absolutt hele mammahjertet mitt, jeg unner dem disse deilige magiske dagene som jeg så ofte får delt med dem, alle de øyeblikkene som pappaen helt sikkert ofte har vondt i magen for at han ikke får delt.

Men jeg gleder meg, med absolutt alle fiber i hele meg, jeg gleder meg fra innerst til ytterst, til å se dem, til å holde dem, til å gråtkvalt hviske dem hvor uendelig viktige de er i mitt liv.

Jeg tror jeg hadde glemt det litt, sånn rett før de dro. 
Nøyaktig akkurat hvor uerstattelig viktige de er for hvert eneste sekund av mitt liv. Jo, når jeg kjenner etter så er det sånn, jeg glemte det litt, midt i bekymringene for en pengeløs sommer, midt i kranglingen med de prepubertale store og midt i løsrivingen til minstemor.  Jeg visste det jo, og jeg fortalte dem det mange ganger hver eneste dag, at jeg er rik, at det var flaks for meg at akkurat de tre fineste menneskene i hele verden deler livet sitt med meg. Jeg er heldig, som får følge de aller fineste jeg vet gjennom stort og smått, gjennom godt og vondt. Jeg sa det, og jeg tenkte det, men samtidig var jeg så sliten, så sliten at jeg egentlig hadde glemt hvor uendelig stort det er. Hvor uendelig store de er.

Jeg har ferie, og jeg er helt alene i min lille verden. Det er ingen som roper på meg, det er ingen som strør leker overalt og når det er kvelden er det ingen som klemmer meg og gleder seg til å se meg neste morgen.

Jeg ser klarere nå, tror jeg. Jeg ser at der jeg før sto i en hverdag fullt av kaos, en kropp som var sliten fra innerst til ytterst, der sto jeg egentlig litt å ventet på neste katastrofe som skulle skje. Når hverdagen tar meg igjen om bare noen små dager skal jeg tviholde litt på denne følelsen, jeg skal huske å favne øyeblikket mer enn jeg bekymrer meg for neste øyeblikk. Og jeg skal definitivt huske å ikke rope! Jeg skal huske det, minst det første døgnet vi har sammen. Også glemmer jeg det nok, igjen.  Men da skal jeg huske å ta frem en og annen hendelse som minner meg på hvor store de er,  jeg har lagret dem nå, jeg har minnet fullt av gode, rike episoder fra de siste åtte årene. Og når hverdagen butter, når kaoset tar meg, da skal jeg huske å plukke dem frem. De tingene som minner meg på at barna mine er større enn meg. De minnene som får meg til å innse at de er fulle av betingelsesløs kjærlighet, proppet av kunnskap og så uendelig mye rausere og større enn både meg og livet.


Jeg skal huske den illsinte lille treåringen min, som inderlig fortvilet i høy feber fikk en stikkpille. Den såre, slitne lille treåringen som trakk seg vekk fra meg og fiklet med noen klosser mens hun gråt sårt og hikstet «nå er jeg ikke vennen din mer mamma, jeg er bare pappa sin venn». Den lille fortvilte kroppen, som tok en hikstepause, bygget litt med klossene sine, før hun litt sammenbitt sa «men jeg ER glad i deg mamma». Jeg skal huske henne når jeg står der med den ganske store illsinte åtteåringen min, som  føler at verden raser rundt henne, jeg skal huske henne når hun skriker stygge ord til meg. For inni den store lille kroppen så bor det største i livet, ett menneske som er større enn meg og definitivt større enn livet. 

lørdag 13. juli 2013

Mannen i min søndag ...

Når verden revner, når bakken rister, når alt det som til vanlig er stort inne i meg blir skjelvende og bittebittelite. Da er han der ...

Han kan være langt unna, fåmælt i telefonen der han egentlig er travelt opptatt med noe helt annet, men han er der og bakken stilner.

Han kan være tett ved, tilstedværende med hele seg, og alle de små tingene vokser seg igjen stort og helt.

Han er snill og lojal til den ytterste grensen. Han har bustete hår, snål humor og dårlig tid. Men, -han er det absolutt fineste jeg vet, og han er der alltid når det er tvingende nødvendig at han er akkurat det.

Når optimisten i meg er fullstendig forsvunnet, og realisten ikke engang våger å titte frem, så finner han meg alltid frem igjen.

Jeg eier fortsatt ikke idyll, har enda ikke fått særlig hvite vegger. Men jeg fant mannen i min søndag, han rørte ved steder i hjertet mitt som aldri hadde vært rørt. Vel, rent teknisk mistet jeg han igjen ett sted på veien, han som er mannen i mitt liv.

Men han løfter meg opp når jeg trenger å løftes, holder meg forsiktig nede når jeg trenger å boltes. Og han er den eneste i verden som ved bare å være seg selv gjør meg hel og fin.

Han er kanskje ikke egentlig min. Men min verden kjennes god, fordi han er finere enn alle andre og min verden er klissete fordi han finnes.

Mannen i min søndag ...
Mannen i mitt liv ...