søndag 5. januar 2014

Når små helt plutselig blir store ,,,

Bak en passe lukket dør knises det ...
Det planlegges for en verden jeg ikke er del av, det deles hemmeligheter jeg ikke får vite, og det skapes gode minner og magiske øyeblikk.

Bak en passe lukket dør, er hele min verden ...
Og jeg innser plutselig, at bak den døren lager min verden seg en ny verden.
En verden der hemmeligheter deles med noen annen enn meg, en verden der minner blottet for meg skapes.

De er ikke lenger bare mine, de har egne nettverk og både bak lukkede dører, i barnehagen og i skolegården har de roller jeg ikke vet noe om. Og plutselig så kjennes de altfor store, der de så smått står på egne ben, der de vokser seg inn i samfunnet.

Hele min verden, der bak en lukket dør, på vei til å krabbe litt vekk fra meg.
De har egne hemmeligheter, egne fordommer og flust med tanker, men de deles ikke lenger bare med meg.

De kan fortsatt fylles med ord, kjærlighet og tanker jeg ønsker de skal ha med seg på veien, men akkurat nå bak en passe lukket dør hører jeg ikke til ...

onsdag 24. juli 2013

Hver slutt er en ny begynnelse ...

Jeg har ferie, faktisk skikkelig, skikkelig, skikkelig ferie.

Sannsynligvis både mer og latere ferie enn jeg noensinne har hatt, Og jeg gleder meg til den skal ta slutt. Jeg gleder meg til ferien skal ta helt slutt, og jeg endelig kan starte i den nye jobben min .Men aller først gleder jeg meg til at denne ferien tar slutt, til jentene sin pappaferie tar slutt.

De koser seg, så masse at de nok ikke har tid til å savne meg, og de har deilige late dager med en pappa som ikke alltid får vært der i hverdagslivet deres. Og det unner jeg dem, alle fire, med absolutt hele mammahjertet mitt, jeg unner dem disse deilige magiske dagene som jeg så ofte får delt med dem, alle de øyeblikkene som pappaen helt sikkert ofte har vondt i magen for at han ikke får delt.

Men jeg gleder meg, med absolutt alle fiber i hele meg, jeg gleder meg fra innerst til ytterst, til å se dem, til å holde dem, til å gråtkvalt hviske dem hvor uendelig viktige de er i mitt liv.

Jeg tror jeg hadde glemt det litt, sånn rett før de dro. 
Nøyaktig akkurat hvor uerstattelig viktige de er for hvert eneste sekund av mitt liv. Jo, når jeg kjenner etter så er det sånn, jeg glemte det litt, midt i bekymringene for en pengeløs sommer, midt i kranglingen med de prepubertale store og midt i løsrivingen til minstemor.  Jeg visste det jo, og jeg fortalte dem det mange ganger hver eneste dag, at jeg er rik, at det var flaks for meg at akkurat de tre fineste menneskene i hele verden deler livet sitt med meg. Jeg er heldig, som får følge de aller fineste jeg vet gjennom stort og smått, gjennom godt og vondt. Jeg sa det, og jeg tenkte det, men samtidig var jeg så sliten, så sliten at jeg egentlig hadde glemt hvor uendelig stort det er. Hvor uendelig store de er.

Jeg har ferie, og jeg er helt alene i min lille verden. Det er ingen som roper på meg, det er ingen som strør leker overalt og når det er kvelden er det ingen som klemmer meg og gleder seg til å se meg neste morgen.

Jeg ser klarere nå, tror jeg. Jeg ser at der jeg før sto i en hverdag fullt av kaos, en kropp som var sliten fra innerst til ytterst, der sto jeg egentlig litt å ventet på neste katastrofe som skulle skje. Når hverdagen tar meg igjen om bare noen små dager skal jeg tviholde litt på denne følelsen, jeg skal huske å favne øyeblikket mer enn jeg bekymrer meg for neste øyeblikk. Og jeg skal definitivt huske å ikke rope! Jeg skal huske det, minst det første døgnet vi har sammen. Også glemmer jeg det nok, igjen.  Men da skal jeg huske å ta frem en og annen hendelse som minner meg på hvor store de er,  jeg har lagret dem nå, jeg har minnet fullt av gode, rike episoder fra de siste åtte årene. Og når hverdagen butter, når kaoset tar meg, da skal jeg huske å plukke dem frem. De tingene som minner meg på at barna mine er større enn meg. De minnene som får meg til å innse at de er fulle av betingelsesløs kjærlighet, proppet av kunnskap og så uendelig mye rausere og større enn både meg og livet.


Jeg skal huske den illsinte lille treåringen min, som inderlig fortvilet i høy feber fikk en stikkpille. Den såre, slitne lille treåringen som trakk seg vekk fra meg og fiklet med noen klosser mens hun gråt sårt og hikstet «nå er jeg ikke vennen din mer mamma, jeg er bare pappa sin venn». Den lille fortvilte kroppen, som tok en hikstepause, bygget litt med klossene sine, før hun litt sammenbitt sa «men jeg ER glad i deg mamma». Jeg skal huske henne når jeg står der med den ganske store illsinte åtteåringen min, som  føler at verden raser rundt henne, jeg skal huske henne når hun skriker stygge ord til meg. For inni den store lille kroppen så bor det største i livet, ett menneske som er større enn meg og definitivt større enn livet. 

lørdag 13. juli 2013

Mannen i min søndag ...

Når verden revner, når bakken rister, når alt det som til vanlig er stort inne i meg blir skjelvende og bittebittelite. Da er han der ...

Han kan være langt unna, fåmælt i telefonen der han egentlig er travelt opptatt med noe helt annet, men han er der og bakken stilner.

Han kan være tett ved, tilstedværende med hele seg, og alle de små tingene vokser seg igjen stort og helt.

Han er snill og lojal til den ytterste grensen. Han har bustete hår, snål humor og dårlig tid. Men, -han er det absolutt fineste jeg vet, og han er der alltid når det er tvingende nødvendig at han er akkurat det.

Når optimisten i meg er fullstendig forsvunnet, og realisten ikke engang våger å titte frem, så finner han meg alltid frem igjen.

Jeg eier fortsatt ikke idyll, har enda ikke fått særlig hvite vegger. Men jeg fant mannen i min søndag, han rørte ved steder i hjertet mitt som aldri hadde vært rørt. Vel, rent teknisk mistet jeg han igjen ett sted på veien, han som er mannen i mitt liv.

Men han løfter meg opp når jeg trenger å løftes, holder meg forsiktig nede når jeg trenger å boltes. Og han er den eneste i verden som ved bare å være seg selv gjør meg hel og fin.

Han er kanskje ikke egentlig min. Men min verden kjennes god, fordi han er finere enn alle andre og min verden er klissete fordi han finnes.

Mannen i min søndag ...
Mannen i mitt liv ...

mandag 5. desember 2011

Ordtak som faktisk har rot i virkeligheten ...

Jeg er tonedøv, virkelig, virkelig tonedøv, om jeg synger "Bæ bæ lille lam" så er det allikevel komplett umulig å gjenkjenne melodien. Allikevel lever jeg etter utsagnet "Skogen ville være uendelig stille om det bare var de beste fuglene som sang", og synger høyt og uklart til stadighet.

Som tidligere innlegg viser synger vi nattasanger, og dagens episode utspant seg altså under en slik seanse. Jeg sang "Blinke, blinke stjernelill", skjærende falskt, mens jeg lå ved siden av minstemor i senga. Hun snur seg til meg med tindrende barneøyne og sier "Du er så flink mamma, du synger så fint"

Jeg kan herved bevise at kjærligheten gjør døv, og dermed helt sikkert blind også!

søndag 16. oktober 2011

Hvor er du?

Du som kan stryke meg på kinnet og si at jeg er fin.
Du som kan pakke dyna over meg i sofaen mens du forsvinner ut døra for å hente mat til meg.
Du som kan holde meg med selskap uten å kreve underholdning.
Du som er mannen i min søndag, hvor er du?




En ny søndag, en ny anledning til å skifte bloggadresse til noe i retning av "fri for opitimisme og sprudlende humør" ...

mandag 29. august 2011

Jeg, superkvinnen!

I løpet av ettermiddagen har jeg vært renholdsassistent, vaskeriansatt, barnepike, følgebil, kokk, servitør, leksehjelper, trener, tannlege, sykepleier, frisør, sjelesørger, bokbinder, massør, skuespiller og komiker.

Ja, rett og slett rene superkvinnen!

Ikke bare finnes vi, men vi er mange, og vi virker stort sett i det stille, så jeg tar på meg den ydmyke rollen å applaudere oss alle i kveld, verden ville vært ett langt tristere sted uten vår evigvarende omsorg og arbeidslyst ;)







.

søndag 28. august 2011

Helt om natten ...

Sent i seng (eller tidlig er vel rett benevnelse når man legger seg sånn omtrent på den tiden man pleier å stå opp), og allikevel tidlig våken. Tre propeller hjemme og full fres hele ettermiddagen, gir deg god anledning til å kjenne på at alderen tynger og at nachspillformen ikke nødvendigvis er så god som i de harde gamle dager.

Fordelen er at man må fokusere det lille som er av energi  på å overleve dagen, og ikke rekker å kjenne på at det er søndag. Vel, ihvertfall rekker man ikke å kjenne på det før ungene er lagt, huset fortsatt er ett katastrofeområde, og når da en svak følelse av ensomhet (som lett kan dyrkes stor til vanlig) sniker seg på så er du for sliten til å orke å reflektere over noe som helst.

I tillegg reddes du midt i den store mammakollapsen av våkne barn; når Øversteetasje trenger massasje på en forslått rygg,  samtidig som Frøkentoårsådethøresihelenabolaget er dødtørst (og kun kan drikke vann av "dojaåbUtsfjaska", som tilfeldigvis er forsvunnet for øyeblikket) og Eldste våkner av mareritt, da er dagen gjort komplett.

Jeg noterer for meg selv: "Helt om natten=helt om natten", men har helt sikkert glemt det igjen til nesten dykk i rødvinen ...






fredag 26. august 2011


Jeg elsker dama, stemmen, og at låten/teksten uten å være hverken klisseklassete elle sutrete går meg rett i hjertet!

Throw your soul through every open door
Count your blessings to find what you look for
Turn my sorrow into treasured gold
You pay me back in kind and reap just what you sow

søndag 21. august 2011

Evnen til å kjenne på livet ...

eller livets små gleder om du vil!

 De siste årene har jeg tatt meg selv i å gjøre mange rare ting, gråte av nasjonalsangen er bare en dråpe i havet i denne sammenhengen. Men også i å sette pris på de enkle gleder, og de vakreste små øyeblikk.

Ingenting smelter ett mammahjerte så fort som en liten kropp som bare hoppe opp på fanget selv om den har det så travelt at den er nede igjen før du får sukk for deg eller ett skikkelig rampeblikk sendt deg delvis skjult bak en lys lugg ...

Det er neppe noe som skaper større øyeblikkslykke enn å sitte stille i en krok mens man ser på det fantastiske samspillet mellom barna i leken, bare være observatør av den glede og rikdom de har i hverandre.

Man kan vanskelig føle en dypere ro enn man gjør vaglet opp i sengen sin omgitt av tre nydusjede prinsesser kledd i nattkjoler som er klare for nattaboka.

Jeg er for de enkle, men viktige, gledene i livet og nevner i fleng; ett glass vin, en liten sofalur, en kopp kaffe med verdens beste venninne,  en varm dusj helt alene , nyvasket sengetøy,  ny ikeakatalog (!) og friske blomster på bordet.

Og den intense følelsen av at hjertet ditt rett og slett svulmer over tanken på hvor "rik" du er på minner, kjærlighet, latter, vennskap og familie. Husk å ta deg tid til å nyte følelsen, på en helt alminnelig og ganske travel mandag, det er ett øyeblikk du aldri får tilbake!

fredag 5. august 2011

Ferien snart over ...

Og her råder det harde grep for å ta hånd om hverdagslivet igjen.

Man trenger ikke mange dager hos en pappa som liker å spise is, hos besteforeldre som synes du er verdens største underverk uansett hva du gjør, og hos en mamma som synes det er befriende deilig å slentre rundt til alle døgnets tider med få gjøremål og høyt kosenivå. Man trenger ihvertfall helt klart ikke mer enn 28 dager, før manglende ferierutiner er innarbeidet i barna som en absolutt nødvendighet.


Derimot føler jeg meg helt sikker på at vi kommer til å trenge mye mer enn 28 dager på å komme tilbake i fornuftig kosthold, til leggerutiner og til ikkekonstanttrassetilvioppnåralt nivå.









Og om  17 dager har jeg to skolestartere...